Ting som ikke finnes

This is the Norwegian version of the post “Things that don’t exist”.

Rasjonalitet. Politisk korrekthet. Djevelen. Hva kan slike ting ha felles? De kan alle defineres (skjønt definisjonene kan variere veldig), beskrives, drøftes, og kan noen ganger til og med forklare ting på en meningsfull måte. Men, såvidt jeg kan se, eksisterer ikke noen av disse. De er alle projeksjoner, mentale forsvarsmekanismer som vi mennesker bruker for å beskytte våre skrøpelige egoer. For å virkelig forstå verden, og kanskje overleve årene som kommer, må vi forstå slike illusjoner, og hvor de kommer fra.

Rasjonalitet

La oss begynne med å oppklare et par ting. Rasjonalitet er ikke det samme logikk. Logikk finnes, og de fleste av oss har evne til logisk eller analytisk tenkning, i en eller annen grad. Vi bruker alle denne evnen når vi mener det er nødvendig. Men logisk tenkning medfører ikke nødvendigvis rasjonalitet. All logikk er basert på aksiomer i en eller annen form, og uten intuisjon har du ikke aksiomer å jobbe med. Så ren logisk tenkning eksisterer ikke og kan ikke eksistere. Det som kan eksistere, er logikk basert på et sett antagelser, som i sin tur ofte har blitt formet basert på erfaring (eller på fordommer). Men ingen logikk kan garantere at disse antagelsene er sanne, eller engang rimelige. (Et kraftigere system enn logikk, som vitenskap, kan komme i nærheten. Men det er et annet tema.)

Det finnes en definisjon av rasjonalitet i økonomi, men selv økonomer vet at mennesker ikke er fullstendig rasjonelle, så de har funnet på begrepet “begrenset rasjonalitet” for å bedre beskrive hvordan mennesker kan oppføre seg i en økonomi. Slike modeller kan virke, ihvertfall for investorer og andre som bryr seg om penger (som godt kan være de fleste av oss, av nødvendighet). Men i beste fall beviser dette deres vilje og evne til å bruke analytisk tenkning i pengesaker, ikke deres rasjonalitet som mennesker. Men så var det vel aldri hensikten til disse modellene å bevise dette; tvert imot, de starter med antagelsen om at noe i den dur eksisterer (om enn i en ufullkommen form), og studerer implikasjonene. Dessuten er de mest vellykkede virksomhetene i dag de som har markedsavdelinger som ikke nødvendigvis antar at forbrukere er rasjonelle, noe moderne reklame tydelig viser. De er fulle av virkemidler for å påvirke våre følelser.

Om vi istedet ser på psykologi, lærer vi fort at det menneskelige sinn er belemret med så mange kognitive tankefeil/“bias” (et hundretalls, de fleste av dem usynlige for deg selv) at et fullstendig rasjonelt sinn er nærmest umulig. Selv om du skulle være særlig trent i å være bevisst disse tankefeilene og kompensere for dem, vil du ha blinde flekker. (Om du er interessert, er en god måte å redusere disse å høre på tilbakemeldinger fra andre, men naturligvis kan andre ha sine egne tankefeil. Den største faren er hvis disse andres tankefeil er de samme som dine egne, siden da vil kanskje hverken du eller de være bevisst disse. Tvert imot vil dere bare forsterke deres feiloppfatninger. Dette kalles typisk for “ekkokammer”.)

Så det finnes ikke noe bevis for at rasjonalitet er noe som faktisk eksisterer. Likevel er vi sterkt avhengig av det. Hvorfor? Hvor kommer illusjonen fra? For å forstå dette bedre, la oss først ta en titt på et par andre illusjoner.

Djevelen

Enkelte trossystemer forteller om en personifisering av ondskap. En løgner, lurendreier, opprører, og ødelegger, i siste instans ansvarlig for alle forferdelig ting i verden. Selv om vi skulle tro at universet har en godhjertet skaper, hvorfor skulle vi også velge å tro på en slik figur?

Begrunnelsen synes å være at siden ondskap eksisterer, må noen være ansvarlig for den. Siden Skaperen er god, må det være noen andre. Det fortelles at dette var noen som opprinnelig var en tjener for Skaperen, men som gjorde opprør og bestemte seg for heller å bli en sabotør. Denne tjeneren var tydeligvis mektig og uavhengig nok til å skape ondskap (og ikke minst, veldig utholdende for å orke holde på i alle disse årtusenene).

Men denne logikken tar ikke hensyn til en annen mulighet: oss. Dersom vi ble “skapt i Guds bilde”, gitt fri vilje, og satt til å herske over jorden og lage ting på den, så skulle det vært rimelig å anta at vi har akkurat samme evne til å skape ondskap som denne antatte tjeneren. Og alt tyder på at vi har det. Vi skulle ikke trengt denne figuren for å forklare ting.

Så grunnen til at denne figuren er nødvendig, har ikke med logikk å gjøre. Det er mer på grunn av noe følelsesmessig: nødvendigheten av en syndebukk, noen vi kan skylde på. Men ikke for å forsvare vår tro på en god skaper, men for å forsvare vår tro på oss selv. Vi vil virkelig tro på vår egen uskyld, vår rasjonalitet, og at tingene vi gjør er riktige og berettigede. Når vi synder er det veldig beleilig å kunne tro på at det var denne onde typen som lurte oss til det, og at vi bare kan si “nei” neste gang og være fri, istedet for å erkjenne at denne såkalte ondskapen var en del av oss selv hele tiden. Alle og enhver av oss har blitt født med evnen til å utføre forferdelige handlinger (og vår tro på vår illusoriske rasjonalitet gjør oss dessverre bare mer tilbøyelige til det). Det vil alltid være en del av oss, og en del av alle andre vi bryr oss om eller stoler på, inkludert de geistlige.

Så denne “djevel”-figuren var sannsynligvis skapt fordi det, av forskjellige grunner, ikke var akseptabelt å innrømme alt dette. Hva enn begrunnelsene var, var realiteten at vi bare ikke kunne svelge sannheten om oss selv.

Politisk korrekthet

I dagens sekulære, demokratiske, ytringsfrihet-verdsettende samfunn, har djevelen utspilt sin rolle, og mange har følt behov for en annen type syndebukk: å sette merkelapper på folk som er uenige med deg. Når man har satt merkelapper på folk, krever det mye mindre krefter å avvise eller ignorere deres meninger. Det trengs ikke noen faktisk logisk tenkning.

Det umiddelbare problemet med denne tilnærmingen er at hvis du har en minoritetsoppfatning, men likevel regner deg som rasjonell, så må du kunne forklare hva som er galt med majoriteten. Hvorfor er ikke ellers fornuftige folk enige med deg?

Idéen om “politisk korrekthet” tilbyr en utvei. Den sier at jo, majoriteten ville faktisk vært enige med deg, men de er enten for hjernevaskede, eller for redd, til å sette spørsmålstegn ved etablerte oppfatninger. Selv om denne logikken muligens er litt tvilsom (tross alt, hvis du ikke er hjernevasket og ingen hindrer deg i å sette spørsmålstegn ved ting, hva hindrer andre i det?), gjør den, veldig beleilig, det mulig for deg å fortsette å tro på at du er rasjonell og ikke tar feil.

Argument har vidtrekkende implikasjoner. For at idéen skal fungere, må det finnes en eller annen slags konspirasjon, komplett med uetiske politikere, partiske etablerte medier, og så videre, som alle må være med på hjernevaskinga av massene og undertrykkelsen av upopulære meninger. frivillig eller ikke. Og siden denne antatte konspirasjonen ser ut til å være interessert i å undertrykke meningene til ‘patrioter’, er de kanskje på lag med utenlandske makter.

Kort sagt, for å tro på noe slikt som politisk korrekthet, må du også tro på konspirasjonsteorier som er urealistiske i et typisk vestlig demokratisk samfunn. (Det finnes absolutt land der noe slikt ville vært realistisk, men da ville det nok blitt kalt noe annet, som sensur.) Så vi ser at idéen om “politisk korrekthet” passer pent inn i det samme mønsteret av fornektelse som før. Det er noe du kan projisere på personer som er uenige med deg, for å unngå å måtte erkjenne sannheten om deg selv.

Konklusjon

Jeg tror årene som kommer vil bli veldig utfordrende for menneskeheten som helhet, og hvis vi håper å overleve, må vi bestemme oss for hvem vi er og hva vi ønsker å være. På et eller annet tidspunkt må vi forsone oss med sannheten om oss selv, og finne ut hva vil skal gjøre med det. Om ikke, kan vi godt ende opp med å dømme oss selv til utslettelse.

Vi er ufullkomne, men også lovende. Vi er ikke rasjonelle, men med litt beherskelse kan vi velge å være konstruktive. Vi er ikke uskyldige, men vi har alle evnen til å gjøre både godt og ondt. Inni oss alle er det både en skaper og en ødelegger. Hvis vi ikke anerkjenner at ødeleggeren eksisterer, kan vi ikke kontrollere den, og da vil den kontrollere oss. Men om vi vet at den er der, kan vi velge hvem vi ønsker å være. Vi kan si: “I dag skal jeg være en skaper.”

Som mennesker har vi evnen til å skape vakre ting, å skape en verden fylt med liv, visdom, kunst, og kjærlighet. Vi har også evnen til å rive alt sammen ned. Disse to evnene er uadskillelige, vi har alle begge deler.

Jeg er takknemlig for at i løpet av mitt eget liv har jeg hatt det privilegium å kunne være en skaper på min egen måte. Jeg oppdager fremdeles nye måter å skape på, og jeg vet at jeg kommer til å prøve å fortsette å være en skaper så lenge jeg klarer det. Men for å klare det, må du akseptere det som er inni deg, makten du har, og ansvaret som kommer med det. Vær god, vær en skaper, ikke fordi det nødvendigvis faller naturlig for deg, men fordi du velger å være det.

Posted
Updated