This is the Norwegian version of the post “Reasons not to be rich”.

Jeg har hørt at, gitt min IT-ekspertise og sånn, så finnes det folk som lurer på hvorfor jeg ikke er rik. De gangene jeg har blitt spurt direkte, har jeg vanligvis bare svart med noe som er passelig enkelt å forstå, à la “jeg bryr meg egentlig ikke om penger”. Skjønt det ikke er feil, er det ikke hele historien. I denne posten skal jeg endelig prøve å skissere alle grunnene til at jeg, så langt, aldri helt har gått inn for å bli rik.

Risiko vs nytte

Klart, hvis jeg hadde mye mer penger, kunne jeg kanskje gjort mye mer bra i verden. Men la oss innse det: å være rikere enn du må, koster det også. Du vil få mange nye bekymringer som du ikke hadde før, som f.eks. mange flere som prøver å svindle deg, spionere på deg, stjele fra deg, dømme deg, mobbe deg, eller sverte deg med falske anklager, kun for egen vinnings skyld.

For meg ser det ut til at å måtte hanskes med sånt daglig krever en tykk hud, og en velutviklet evne til å ikke bry seg om hva andre folk mener. Det er antagelig ingen overraskelse at mange av dagens rikeste mennesker er folk som er villig til å behandle andre dårlig, eller iallfall ikke bry seg om dem.

Men jeg var aldri sånn. Jeg er en høysensitiv person, og det er i min natur å bry meg om folk. Uten en tilstrekkelig tykk hud ville det å bli rik ha ødelagt meg. (Kanskje litt på samme måte som altfor mye suksess har ødelagt mange unge musikkartister gjennom tidene.) Det har tatt meg tiår å lære meg hvordan bli sterk nok.

Barndommen

En av grunnene til at jeg har hatt veldig vanskelig for å utvikle en tykk nok hud, er at jeg ikke akkurat hadde en lykkelig barndom. Skadene mine derfra er omfattende. Etter alle disse årene må jeg fremdeles jobbe hardt bare for å komme meg gjennom hver dag. Alltid med en drøm om at min samvittighet ville la meg å velge å dø. Men det gjør den aldri, og jeg må lide enda en dag. Så det å prøve å fikse de store skadene inni meg har rett og slett alltid vært viktigere for meg enn nær sagt alt annet.

Nesten hver eneste ikke-jobbrelaterte aktivitet jeg noen gang har prøvd meg på, har vært med et håp om at, på en eller annen måte, ville den gi meg en ny måte å reparere skadene inni meg. Og nesten hver eneste ressurs jeg noen gang har rådd over, har vært brukt til dette formål. Slik jeg vurderte det, ville ikke det å prøve å bli rik fremme dette målet på en kostnadseffektiv måte, derfor var det heller ikke særlig høyt prioritert.

Om det er av interesse, har jeg tidligere skrevet litt om barndommen min i posten “Memories of Regression” (engelsk).

Isolasjonen

Som nevnt i den tidligere posten, tvang omfattende mobbing meg til å gå gjennom mesteparten av barndommen uten venner. Da jeg endelig, langt om lenge, ble en voksen med rett til å styre min egen skjebne, var skaden allerede skjedd. Jeg kunne endelig komme meg vekk, men jeg led av dyp sosial fobi (eller, mer presist, unnvikende personlighetsforstyrrelse). Etter alle årene med mishandling og svik ville ikke instinktene mine lenger ta flere sjanser med mennesker. Nå var det ikke lenger mobberne, men mine egne traumatiserte instinkter, som tvang meg til å fortsette å leve uten venner.

Akkurat det er en av de viktigste skadene jeg har prøvd å fikse siden den gang. 20 år har gått, og jeg har klart å reparere omlag halvparten av den skaden, mer eller mindre. Nå for tiden kan jeg være i grupper, jeg kan snakke med fremmede når jeg må, jeg kan fungere i sosiale sammenhenger, og så videre. Men jeg kan ennå ikke ha venner, for nå kan jeg ikke engang forestille meg hvordan det ville vært. Det er som et gammelt eventyr du bare såvidt husker. Du vet at du aldri vil være i det eventyret, så du bare slutter å tenke på det.

Kanskje du lurer på hva alt dette har å gjøre med å ikke bli rik? Vel, som nevnt tidligere har jeg ikke særlig tykk hud. Men hvis jeg hadde hatt en nær venn, som jeg kunne stole fullt og helt på at alltid ville være der for meg, som min støtte og mitt skjold, så kunne det kanskje kompensere. Da ville jeg kanskje vært mer villig til å ta sjansen. Men det hadde jeg altså ikke.

Drømmen

Det finnes også en annen grunn. Noe i mitt hjerte har alltid hatt en romantisk side, antar jeg. Den ser veien til rikdom og berømmelse som en spesiell type reise, en som bare bør fares når ditt hjerte og sinn er klar for det. Det er en forrædersk vei, det vil forandre ditt liv for alltid, og å prøve å dra før du er klar, vil enkelt kunne forderve eller ødelegge deg og alt som er deg kjær.

Kunne jeg forestilt meg på en slik reise? Det kunne jeg, men siden det ville vært en så spesiell reise, og en så betydelig del av mitt liv, ville jeg ønsket meg at selve reisen var så meningsfull, koselig, og vakker som mulig. Jeg ville ikke ønske å fare en engstelig, trist, eller desperat en.

Så en av mine eldste drømmer har vært at, hvis jeg noen gang skal fare denne livsforandrende veien, at jeg slapp å dra alene. Jeg har hatt den drømmen siden jeg var en guttunge. Jeg skulle ønsket meg en reisepartner, ideelt sett en jeg elsket, å møte farene med, å dele byrdene, å beskytte hverandre, og å hjelpe hverandre med å følge våre drømmer og håp om en bedre morgendag.

Og helt siden jeg var den guttungen, har jeg alltid ventet. Jeg ville aldri egentlig ta fatt på den veien, fordi den partneren jeg ønsket meg, var aldri der.

Dog, med min sosiale fobi, ville sjansen for at en slik partner bare dukket opp på magisk vis sannelig være liten, det var jeg alltid klar over. Så jeg har faktisk vurdert å fare alene. Men jeg følte meg aldri selvsikker nok til å gjøre det på egen hånd, og jeg tror også en del av meg bare ikke ville.

Fremtiden

Dette var hovedgrunnene til at jeg ennå aldri har prøvd å bli rik. Men kan det hende jeg prøver i fremtiden?

Kanskje. Jeg blir sakte sterkere, tror jeg. Kanskje jeg en dag blir sterk nok, selv uten venner eller partnere. Dersom det skjer, kanskje jeg da bestemmer meg for at forskjellen jeg kunne gjort, ville være verdt farene. Det er mulig.

Men jeg ville ikke gledet meg. Jeg tror jeg ville grått.