Dette barndomsminnet er noe jeg har båret på hele livet, og aldri egentlig snakket om før. Man snakker jo ikke om slikt. Men det å holde det inne i meg i så mange år, aldri la det komme ut, har også vært skadelig på sin egen måte. En dag må jeg jo få det ut av kroppen, og det begynner vel å bli på tide. Det har allerede klart å ødelegge en relativt stor del av livet mitt, hvorfor la det ødelegge stort mer.

Som tittelen kanskje indikerer, var faren min litt voldelig da jeg var liten. Jeg har gamle minner fra flere episoder med ganske brutal vold — å bli slengt hard i veggen, å bli slengt så hardt ned i senga at sengebunnen knakk, og så videre. Nøyaktig hvorfor dette skjedde husker jeg ikke i alle tilfellene, det var vel noe han ikke likte, men jeg kan ikke huske å noengang ha ment at dette var velfortjent. Og siden dette foregikk over flere år, begynte jeg etterhvert å bli lei. Jeg liker å tro jeg er relativt tålmodig, men det viser seg at også jeg har grenser for hvor mye jeg klarer å tolerere, dessverre.

En skjebnesvanger dag

Det var en dag, jeg tror jeg hadde kommet et stykke inn i tenårene. Jeg husker denne dagen bedre enn de fleste. Jeg hadde akkurat gjort ferdig en hjemmeoppgave, tror det var en norskstil eller noe, og trengte bare å skrive den ut. Utskriften var i gang, og mens jeg stirret på blekkskriveren jobbe, kom faren min inn. Såvidt jeg husker, spurte han om jeg hadde gjort leksene. For en idiot, tenkte jeg, jeg holder jo på å skrive den ut. Jeg gadd ikke svare, bare fortsatte å se på utskriften. Teknisk sett er jeg jo ikke ferdig før utskriften er ferdig, men den var nesten ferdig. Så jeg kunne vel vente de gjenstående sekundene og da si “ja, nå er jeg ferdig”.

Så langt kom jeg ikke. Han begynte å dra meg i øreflippen. Det hadde han gjort mange ganger før. Men da bestemte jeg meg for at dette gidder jeg ikke mer. I dag var min tålmodighet over, og dette ynkelige, mannelignende vesenet fortjente aldri min respekt til å begynne med. Jeg var sikker i min sak, fra denne dag skulle jeg aldri mer tolerere tullet hans. Så, med min frie arm, tok jeg tak i hans ørelipp, og dro i den akkurat slik han dro i min. Et øye for et øye, som det heter.

Det likte han tydeligvis ikke. Han dro meg ut i stua, og kastet meg hardt i gulvet og så i veggen, plukket meg opp og kastet meg i veggen igjen, og igjen, og igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han gjorde det. Men jeg var like bevisst på at dette skulle jeg aldri tolerere mer. Han skulle aldri mer få vinne på denne måten. Uansett hva, skulle han aldri mer se noen overgivelse, bønn om nåde, unnskyldning, eller engang anerkjennelse av overmakt. Det eneste han skulle se i mitt nå blodige ansikt, var min totale forakt. Og jeg kjente også mitt eget raseri bygge seg opp. For hver gang han kastet meg i veggen, bygget det seg opp litt mer, og kom stadig nærmere en grense. Jeg kjente at når det har bygget seg opp nok, ville jeg kunne gjøre det helt sikkert at han aldri noen gang kunne legge hånd på meg igjen. Så jeg var tålmodig, ventet, lot ham kaste meg i veggen igjen og igjen, mens jeg kjente frelsesøyeblikket nærme seg for hver gang.

Men det skjedde aldri. For til slutt kom moren min inn og avbrøt far/sønn-aktiviteten vår. Hun sa “Du dreper jo ham!” Ja, for moren min brydde seg egentlig aldri om normale mengder brutal vold, det var tydeligvis alltid OK for henne, men drap gikk visst litt over grensen for henne. Det var egentlig ganske overraskende, det var definitivt ikke noe jeg så komme.

Men han sluttet derfor til slutt. Han gikk inn på soverommet sitt. I følge moren sin følte han seg ikke så bra etter det han hadde gjort. Leksene mine måtte jeg skrive ut på nytt, fordi papirene jeg allerede hadde skrevet ut var tilsølt med blod.

Etter dette slo han meg aldri igjen.

Refleksjoner

Selv om dette var en traumatisk dag, ville jeg nok altså likevel kunne ha sett tilbake på den dagen med en viss stolthet. Jeg oppnådde mitt mål. Han kunne ikke lenger vinne, han hadde ikke lenger uinnskrenket makt over meg. Fra den dagen var han nødt til å behandle meg som et menneske, med min egen vilje. Jeg sparte antagelig meg selv en hel del fremtidig lidelse ved å trekke streken der jeg gjorde.

Men det er likevel ikke det jeg føler. Jeg føler mer tristhet over at dette var nødvendig. Og, når jeg tenker over det, fikk raseriet som bygget seg opp den dagen, jo aldri egentlig sitt utløp. Istedet har det antagelig bare sittet i kroppen min i alle år, som en slags latent frustrasjon i sjelen.

Og selv om han sluttet å slå, ble han vel aldri egentlig noe godt menneske av den grunn. Selv om han jo kjenner det sosiale spillet, mangler han stadig noen ekte medfølelse for noen andre enn seg selv, han er konspirasjonsteoretiker og tror ukritisk på omtrent alt som er bullshit, han er ureflektert og foretrekker “enkle” svar, han er rasist, ser generelt gjerne ned på andre, og mener selv han har rett i det meste. Og prøver å komme unna med det han kan. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg ikke hatt en slik person som bekjent engang.

Så, i mitt liv kommer det nok aldri til å finnes en person jeg vil kunne se på som en far. For det at han uplanlagt klarte å smelle mora mi på tjukka og ble tvunget til å gifte seg med henne, kan vel ikke være nok til å fortjene å kalles far?

I mangel av en ekte far, oppdro jeg meg selv. Og, til tross for denne emosjonelle bagasjen, har jeg likevel klart å oppnå en viss suksess, ihvertfall profesjonelt, om ikke i personlige forhold (alle årene med mobbing på skolen gjør at jeg fremdeles instinktivt unngår personlig kontakt med mennesker, men det er et annet problem). Jeg har mange ganger i livet følt at jeg holder på å falle sammen, flere ganger hatt lyst til å bare gjøre slutt på alt, men likevel har jeg funnet viljestyrken til å holde meg gående, såvidt. Ikke helt sikker hvordan. Jeg pleier å skylde på pliktfølelse, men håp har kanskje vært like viktig. Og kanskje jeg også hadde litt gjenværende styrke fra denne dagen, dagen jeg endelig nektet å gi kroppslig vold og smerte noen makt over min frie vilje.

Etterord

Denne posten kan kanskje være litt kontroversiell. Du kan kanskje mene at det er litt stygt av meg å henge ut faren min offentlig. Og du kan godt ha rett i det. Men for min egen del, for min egen mentale helbredelse, er dette det riktige å gjøre. Jeg kan ikke lenger fortsette å bære dette i meg, jeg bare må få det ut. Og om det betyr noen konsekvenser for den skyldige, tror jeg det nå har gått lenge nok til at han burde tåle det. Han kan si han har lært, at han er en bedre mann nå. Jeg vet ikke om jeg ville trodd noe særlig på det, men han kan si det, og tro på det selv. Det er OK.

Jeg tror ikke på ubetinget tilgivelse. Selv ikke Jesu tilgivelse er ubetinget (han har jo 3 betingelser: gudstro, anger, og bekjennelse/bønn), hvorfor skulle min være det? Men jeg kan likevel si at det er OK, han kan gjøre som han vil, han er ikke mitt problem lenger. Jeg vil ikke la ham være mitt problem lenger. Ved å skrive dette, la det komme ut i verden, kan jeg endelig begynne å gi slipp på de gamle frustrasjonene, gi slipp på de siste restene av hans makt over barnet i meg. Og det føles lettende.